Det går mot mørkere tiden (og jeg må inntrømme at jeg elsker det!). Jeg kan ta et dypt pust, lukke øynene og synke ned i sofaen. For med høsten kommer kvelder i sofakroken med en kopp kaffe. Ingenting er vel bedre enn det.

Om høsten blir jeg alltid litt mer tankefull. Har alltid litt flere tanker til ettertanke. Og jeg liker det. Drømmene våkner litt på ny, og en lengsel starter å gro. Gud føles nærmere (selv om han nok har vært like nærme hele tiden), og jeg kjenner hjertet mitt bare er fullt av gode følelser når jeg tenker på alt og alle rundt meg.

Livet som gift er fortsatt herlig. Man blir fort vant, kunne ikke tenkt meg noe annet.  I kveld har jeg vært alene hjemme. Det fører med seg litt mimring. Dermed legger jeg ut videoen jeg gjerne ser et par ganger om dagen. Filmen jeg lagde til bryllupet til Tom. Jeg liker den :)

Hallo, Fru Olsen!

På død og liv. Jeg skulle aldri gifte meg med en Larsen. Ikke en Jensen. Og for all del;

ikke en Olsen. Uansett hvor kjekk eller vellykket en hvilken som helst fyr var kunne jeg ikke synke så lavt. Er du klar over at det er 50.655 i Norge som har Olsen som etternavn? Veldig spesielt og særegent. Vel, nyttårsaften ble det en Olsen ekstra. 

Er det plass til det egentlig, i det landet her? Begynner ikke Olsenbanden å bli litt for stor?

Av en eller annen grunn klarte han å lure meg. Vi inngikk et kompromiss: Vi kjører alle navnene begge to! Men vi vet jo alle det: Kjært barn har mange navn. Men jeg skjønner at det kan være slitsomt. Jeg må stave meg gjennom mine tjuefire bokstaver. Og det er et problem å være et såpass kjært barn. Ikke er det plass på postkassen med alle navnene. På brevene fra banken har de forkortet navnet mitt. På bankkortet er det forkortet. Til og med på Facebook er det ikke plass til hele navnet på en linje. Er det ikke plass til hele meg? Jeg må passe meg nå. For med dette innlegget kan jeg få 50.655 mennesker i Norge etter meg. 

Men ingen Olsen må ta dette personlig. Jeg har jo til sjuende og sist etter hvert forstått at fru Olsen er ganske så populær. Hun brukes som eksempler i mattestykker på ungdomsskolen og pensumlitteratur på universitet. Jeg kan jo være Mary-Kate og Ashley Olsens ukjente søster. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv.

Så jeg skulle aldri hete Larsen. Jensen. Og for all del ikke Olsen. Så han må være inderlig spesiell. Denne mannen min. Mandalitten. Er jeg ikke heldig? At jeg tok navnet Olsen vil alltid være et bevis på det. Det er en hyllest til mannen min. 

For han er så fin at jeg godt kan være 

Fru Olsen.

Change

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å ha en så lang bloggpause.

Og siden sist er jeg forlovet og gift. Jeg har ny bil og ny jobb. Plutselig var jeg litt mer voksen. Selv om det ikke føles sånn. Så det er kanskje derfor jeg sluttet å skrive. Jeg trengte å omstille meg, leve lykkerusen helt ut, uten behov for å skrive om det. Å være nygift er en fantastisk følelse. Og jeg er det jo enda. Bryllupet var en drøm, mer enn en drøm. Jeg elsker å være gift. Det er totally awesome.

Snart skal jeg poste bilder fra bryllupet så da er det bare å følge godt med. Skal se om folk klarer å oppdage bloggen igjen etter så lang tid i dvale.

Så om dette skal bli en husmorblogg nå? Neppe. Utrolig nok er man den samme før og etter et bryllup. Hvem hadde trodd det?

Men jeg begynner å bli vant til journalistlivet. Ta telefoner. Jeg sitter ikke i to timer før jeg tør å ta en telefon lenger slik jeg gjorde i 2006. Har jeg nevnt at jeg hadde telefonskrekk? Så valgte jeg å bli journalist. Smart som jeg er. Men frykten forsvant. En lærdom om at å utfordre seg selv aldri er feil.
Jeg springer rundt med kamera og blokk og prøver å se smart ut. Derfor har jeg igjen funnet fram brillene som jeg benyttet i mattetimene på videregående.

Man snakker med den ene og den andre og innser at alle er vi mennesker. Ordførere, prester, politiker, næringslivfolk, kulturfolk og journalister. Men alle innser kanskje ikke at journalister også er mennesker. Og det får man også høre. Men det blir man vant til. Utrolig nok.

Om man blir hardhuda? Kanskje mot de riktige tingene. Alt trenger ikke tolkes personlig. Men om man blir mindre følsom? Det tror jeg ikke. Jeg gråter like og ler like mye som før. Så selv om jeg er noen måneder inn i journalistlivet er jeg fortsatt meg selv.

Hvem hadde trodd det?

Breaks my heart

Denne filmen (og sangen som følger med) breaks my heart. På godt og vondt.

Når livet og døden møtes.

.

Livet er fylt av paradokser, motstridende følelser og uoppklarlighet

Livet - så fantastisk. Og døden som følger med - så uforståelig og hjerteskjærende.

Og hvordan håndtere det når livets største glede havner i samme uke som livets største sorg?

23 februar.

Torsdag fikk jeg den beste bursdagsgaven ever. Min lille niese Ylva ble født på min egen bursdag. En enrom glede. Derfor booket jeg billetter førstkommende søndag til Oslo med en gang for å se mirakelet. Det jeg ikke visste varat Osloturen ville bli litt annerledes enn to dagers babylykke.

En liten baby som varmer hjertet. Som kommer til å gi så mye glede bare ved å være til gjennom et helt liv.

Latter.

25 februar. Lørdag kveld får jeg telefonen.

Farfar er død.

Snille, varme, trygge, gode, udødelige farfar.

Så plutselig og uventet, til tross for sine 82 år. Et stort tap for familien.

Tårer.

Søndag. En togreise for å hilse en ny og dyrebar verdensborger velkommen og for ta avskjed med en annen dyrebar verdensborger.

Jeg blir en uke. Er hos farmor. kjære farmor. Prøver å forestille meg hvordan det er å miste sin følgesvenn gjennom 59 år. Men det er for vondt å tenke,

Sterke farmor. Trøster alle oss andre.

Et menneske i 82 år. Og så plutselig borte.

Men ikke helt borte.

Mannen med det lure smilet.

En fullsatt kirke som taler om en stor mann i en litt liten kropp. Et stort hjerte på et lite sted. En mann som brydde seg og gav livet sitt for Jesus og alle andre rundt.

En uke til stor ettertanke.

En nyfødt baby og en manns død.

Livet.

Himmelen.

Evigheten er noe jeg ikke helt forstår. Men jeg tror.Vet på en uforklarlig måte langt inni med at Farfar dro dit for å vente på resten av oss.

Farfar var et forbilde. Det har jeg alltid sagt.

Hans trofasthet mot Farmor gjennom 59 år, mot Gud og livsgleden selv.

Det vil jeg ta videre.

Vet du hva jeg fant ut i dag?

Jeg har aldri kjøpt en eneste DVD i hele mitt liv.

Her og nå. . hva med det?

Jeg lengter alltid tilbake. Og da jeg var der lengtet jeg alltid frem.
Jeg må lære å nyte øyeblikkene.



Det er alltid lett å sette pris på øyeblikkene i ettertid når man ikke har tilgang på dem lenger. Som oftest har jeg et hat-forthold til Sverige. Svenske banker, svenske systemer, svensk lønn og som norsk å prøve å gjøre seg forstått.
og så. Plutselig kommer det øyeblikk jeg savner. Ikke bankene, systemene, lønnen eller språket.
Men menneskene.

Det handler om å nyte hvert øyeblikk. Det skal jeg gjøre resten av året. Jeg elsker Mandal. Og det skal jeg utnytt til det fulle. Jeg skal elske hvert sekund.

Det er en svømmehall her i Mandal. Og svømmehallen har en velværeavdeling med steam, boblebad og badstue. Det er bare supernajs. Nesten som å være på SPA.

Det er også mange koselige gater her. Spesielt på kvelden. for ikke å snakke om kafeer hvor jeg kan nyte av livet med en kopp kaffe.

Høsten er ellers fantastisk og den har jeg alltid elsket. en kopp kakao mens det blåser kaldt ute. Ingenting er bedre.


For ikke å snakke om at det snart er advent! og jeg skal ha en LILLA advent! Det har jeg ikke hatt på to år for i Sverige har de ikke lilla advent! mmmmm-m. Jeg har så mye å være takknemlig over. Og ofte kommer det en merkelig grunn fram når jeg skal begynne å lese til eksamen. men jeg tror man kan kose seg med lesing også. For om noen år jobber jeg og da vil jeg plutselig lengte tilbake til lesingen og studielivet.

Så cheers for livet folks!

Et innblikk i mitt yrkesvalg.

Videoen inngår selvfølgelig i pensum og det var der jeg ble introdusert for denne enormt viktige videoen.

Å pakke ned livet i brune "bendit" bananesker.

Jeg pakker livet mitt ned i pappesker. . Om litt over en uke skal i følge gulesider.no bokstavelig talt flytte livet mitt i esker 453,9 km sørover. Dagbøkene mine, lappene mine, bøkene mine, klærne mine, koppene mine, de unødvendige minnebøkene og skoene jeg aldri bruker, men som jeg absolutt ikke kan kaste. Alt skal ned. Det enste jeg ikke kan pakke ned er minnene.

Jeg lover, dette er noe jeg har sett fram mot sååå lenge. Og følelsen av endelig være der at det er like rundt hjørnet er merkelig. Pluselig vil jeg tøye tiden. Sette hælene i bakken og si "ptrooooo". Samtidig som jeg at vil at tiden skal gå i superfart. Det er et paradoks.

Det er et paradoks som ikke kan beskrives med ord. Jeg vil aldri kunne pakke ned min tilhørighet til Østlandet i brune "Bendit" bananesker. Samtidig kan jeg ta et med og være stolt over å være Stangesokning. Vise bilder av jordene og si at "her er jeg fra". Hvem hadde trodd jeg noen gang skulle si det? Når jeg kommer tilbake hit vil jeg komme tilbake til så mange minner og fine historiet. Jeg gråter nesten. Tilhørighet er det jeg kjenner. Kanskje jeg ikke er så identitetsforirra som jeg har trodd.

Og jeg gleder meg så masse.. Først og fremst gleder jeg meg til å slippe å sitte på skype for å se og være med kjæresten min. Hverdagsliv. Men å pakke ned pikerommet sitt er en spesiell, noe monotom følelse. Spesielt da jeg har en konsert med Bjørn Eidsvåg og Thomas Dybdal like bak meg. Ikke gjør det bedre at Søs 1 skal gifte seg om en uke, og søs 2 venter min første nevø om to. Midt imellom flytter jeg med mine esker. Det er jo til å bli følelsesmessig engasjert av.

Pikerommet. Jeg har mange følelser på papir fra siden jeg var 10. Jeg har masse klær. Hvor gjør man av alt? Kaster det? Aldri! Men hvordan få plass til det på tjuefem kvadratmeter i Norges sørligste by?. Jeg aner ikke. Jeg tar det med og satser at jeg kan stable det i høyden. Om en uke begynner jeg på skole igjen. Merkelig.

Æsj. jeg klarer ikeå uttrykke det paradokset mellom å ikke klare å vente til ukens slutt, og å bremse tiden så jeg kan nyte "her" litt mer.

Det er en fin sommer. Med mye familie venner. Og veldig mye jobb. Og jeg er så takknemlig og glad for at det er en del av hjertet mitt, og at jeg har en så fin familie, og så fine venner.
Og det kan jeg ta med meg til Sørlandet. Minnene og det som fyller hjertet mitt med glede. Og om ikke lenge er jeg tilbake for å hilse på mitt kjære Østland og alt jeg har kjært her. Med nye, gode, romantiske historier fylt av latter.

Heldigvis er livet så mye mer enn noen brune "Bendit" bananesker.

7. mars 2011

7 mars 2011.

Plutselig snudde verden rundt. Bokstavelig talt. den blå himmelen var nede i det den forsvant i en uendelig, grå røyk. Jeg skrek, men hørte det ikke.

5. mars 2011.

Vi står opp altfor tidlig fordi vi bestilte ett fly som går alt for tidlig for min soverytme. Glad var jeg likevel. Vi var en gjeng på seks som skulle reise sammen. Til Kalkutta. India. Mitt paradis på andre siden av verden.

22. september 2008.

India. Jeg forelsket meg i India. Fjellene, tutingen, jeepturene i et landskap jeg aldri kunne bli lei av å stirre på. Det var min andre gang jeg var på besøk i asias uslipte diamant, men jeg visste jeg skulle komme tilbake.

6 mars 2011.

"Verry good quality, mam". Vi er på shopping. Pruting er min hobby, og som min fjerde gang i India følte jeg meg god. Bak ryggen lo de sikkert av meg for at jeg gav altfor mye. Men jeg følte meg likevel flink. Jeg gleder meg til å reise videre neste dag. Til landsbyene. Det er i landsbyene i India jeg kjenner meg hjemme. Byen er alltid ett midlertidig stoppested.

7 mars 2011.
kl 11.50

Jeg går på do. Indien style. Bak en resturant. I skuret prøver jeg å treffe hullet i bakken mens jeg veiver bort høna som jeg egentlig er livredd. Jeg puster ikke med nesa og springer så fort ut at jeg nesten ikke fåt på meg buksa. Vi ler. Vi spiser Kit Kat. jeg tar kameraet rundt halsen og setter meg i den fullpakkede jeepen.

kl 12.05.

Jeg sitter i midten, bak i jeepen. Vi er fire jenter der. Sitter noe dovent, observerer motoroveien. Vi har en liten varebil foran oss. Vi er oppe i 80. Bilen foran mister kurs. Jeg ser alt, men skjønner ikke helt hva som skjer. Jeg husker bare at jeg tenkte at dette klarer vi akkurat. At vi skulle klare å svinge av i tide. Mer rekker jeg ikke å tenke før jeg skriker. For plutselig går alt i sakte film i det bilen svinger 90 grader før den går på taket og fortsetter veien rundt. Noe glass knuser. I noen sekunder består verden av røyk, skrik og masse løpende Indere.

12.10
Jeg måtte tilbake til bilen for jeg mistet skoen. Min første tanke var om kameraet mitt overlevde. Kynisk. Så ser jeg han ene vi deler bil med. Jeg klemmer han. Han siger sammen og jeg husker jeg trodde at han døde.


12.20
Det er kaos. Jeg tror jeg blør i hodet, men finner bare en kul. Jeg er den eneste som fortsatt har en telefon så prøver å ringe de jeg kjenner. Jeg forteller at vi ahr vært i bilulykke. Jeg vet ikke hvor vi er eller hva som egentlig har skjedd. Jeg gråter. De spør om jeg kan snakke saktere.

---
Jeg vet ikke hvor mye klokka er. Jeg vet bare at jeg sitter i en ambulanse sammen med to av de skadde. Noen måtte bli med. Ambulanse i India; Bestående av en stor kasse på fire hjul. Ikke vet de hva støtdempere er, eller sikringer på sykesengen. Vi kjører motsatt retning med masse lastebiler kommende mot oss. Jeg tror jeg skal dø for andre gang den dagen.

13.00:

Jeg går inn på sykehuset. Indisk sykehus: En sementblokk med fluer og pasienter på gulvene. Min venn får en sykeseng av metall med blod. Heldigvis hadde vi stjelt en pute fra flyet vi fløy til India.

---
Tiden går. jeg føler meg ganske alene. Jeg vet ike hvor de andre er eller om de vet hvor de kan finne oss. Telefonen har jeg gitt fra meg.

Jeg finner en telefon i min venns lomme. Jeg vet ikke hvordan, men det var en indisk telefon og jeg finner kjærestens telefonnummer der. Han var her i fjor og traff denne indiske telefonen i fjor. Jeg vil kalle det ett mirakel. Jeg får ringt min kjære og mamma og pappa. Jeg er ikke så alene lenger.

16.00
De andre kommer. Da orker jeg ikke væres sterk lenger. Og jeg orker ikke være alene lenger. Jeg gråter og slutter ikke.


12.07.2011
Den dagen i dag skjønner jeg ikke helt hva som skjønner. Vitnene sier at bilen snurret to ganger på taket. Rutene var knust - utover. Vi fløy rundt i bilen som lottoballer for i India vet de ikke hva sikkerhetsseler er. Hadde det vært noen bil bak hadde vi blitt smadret. Noe som er en sesasjon i seg selv i India at vi var de eneste på veien. All bagasjen var for en gangs skyld i bilen og gjorde det trangere og tryggere.

Det kan virke så lenge siden og så fjernt. I India - så langt borte fra alt. At jeg kunne forvunnet fra mine kjære så langt borte gjør vondt inni meg. Jeg tenker ikke så ofte på det. Men i dag har jeg tenkt på det. Det har vært så mange bilulykker denne uken og det får meg til å tenke.
For livet er så ufattelig skjørt.

Vi hadde englevakt.
Opplevelsen ble for meg bare nok et bevis for så mange faktorer spilte inn at det er vanskelig å tro at det skulle gå så bra. Det er så mye mer jeg kan fortelle om denne dagen. Du har fått skjelettet i grove trekk. Jeg kunne fortalt om saker der Gud omfavnet meg da jeg følte meg mest ensom på ett lost sykehus in the middle og nowhere så langt borte fra hjemme. Det ble en annerledes tur i India enn jeg hadde forventet meg. Jeg er fortsatt glad i India. men jeg merker det fortsatt kan sitte. At det påvirker meg mer enn jeg noen ganger tror. Men i stedet for å tenkte på hva som kunne skjedd, så blir jeg heller fylt med en takknemlighet til Gud for å ha beskyttet meg og å ha vist seg trofast.
Ingen ble alvorlig skadet.
og jeg kan nyte I dag.
Gud er kilden til Livet.
Evig liv.
Gud Er.
Takk, Gud.

En dag i juli.

Jeg har fritidsproblemer. I løpet av dagen i dag har jeg drukket x antall pappkrus med kaffe. Kaffelatte, Cappuchino, Svart kaffe og varm sjokolade. Ikke er jeg miljøaktivist heller, fordi for hver kopp jeg tar så går jeg helt tilbake kun for å kaste også. Så har jeg noe å gjøre på. Jeg løper rundt og later som jeg er på ivrig jakt i å kunne hjelpe noen, når jeg egentlig bare er uttørket på sosiale omgivelser fordi jeg er presset inn i ett hjørne. Bokstavelig talt. Jeg sitter lengst inn i hjørnet på jobb, med dataen og rotet mitt. Jeg lurer på om det er derfor. Rotet. Eller kanskje jeg rett og slett bare er en plagsom personlighet. Det er en positiv side ved det. Jeg kan snakke høyt i telefonen uten at ALLE hører det. Jeg er sosialt desperat, jeg er altfor mett på kaffe. Og jeg har fritidsproblemer. Jeg tar meg til og med en kjøretur bare for å prøve å finne en sprekk i en veg som jeg kan skrive om i avisen til i morgen.

Jeg prøver virkelig. Jeg har tatt mange telefoner men ingen er interessert i å prate med meg i dag. I alle fall ikke snikk snakk. Men det ER faktisk fint vær i dag, og det er ganske lenge siden sist jeg så solen så jeg HAR ett behov om å prate om det. Men jeg har hatt en hyggelig samtale da. En stk omsorgfull kjæreste kalles det.

Og siden sist har jeg hatt lyst til å bli både biolog, danser og bonde. For jeg har vært på plantejakt og bondetokt. Det er sånt jeg lærer når jeg er på jobb.

Jeg har fritidsproblemer. Jeg er seriøs og jeg leker ikke journalist.

Bildet er KUN tatt med så du ringer 02318 og tipser. Takk. Alle vegsprekker tas imot med takk.

Jeg er tilbake i Indesigns verden. - Har jeg noen gang sagt jeg liker det? Når sa jeg at jeg var datageniet? Jeg vet jeg er flink til å leke wannabe everything,
- men ett sted på jo faktisk grensen gå.

Men av en eller annen grunn kommer bare Indesign løpende etter meg
og jeg prøver å løpe ifra. men det funker ikke og Indesign sluker meg mot min vilje og på under en uke har jeg satt opp 52 sider til Årsboken! JA BRA JOBBA S!! Uansett, lite søvn, alderles for mye sjokolade og kaffeinntak, stive skuldre, trøtte øyne, ufokusert hjerne under leksjonene; - Life is GREAT!

Dessuten får jeg masse spørsmål fra folk som tror jeg kan noe. Jeg finner opp noen fine svar som at "kan du ikke bare gjøre sånn og sånn", det burde gå ellers må det være noe problem med dataen din. Så smiler jeg. Og går. Vel vitende om at at personen blir sittende troligvis i en større frustrasjon enn tidligere.. Yee.. wannbe smarty.

Jeg liker det jo på en måte. Sene kvelder, deadliner, printstress, og frustrasjon. det er liksom sånn livet mitt var tre år under videregående. Og nå merker jeg at jeg nesten (Merk; NESTEN) har savnet det. Jeg liker jo å være busy. Dette var kanskje en litt vel brå overgang fra 0 til 52, men det er jo sånn jeg blir flinkere. Dessuten er det så verdt det når resultatet er ferdig!! og det vil det være på fredag. HURRA!

DESSUTEN har jeg min nest siste dag på jobb i Sverige i dag! Det er min siste hele onsdag i Sverige. Jeg må på ICA og spørre etter esker så jeg kan pakke ferdig. Jeg må handle mat for jeg har vært for busy til å både handle og spise mat. Men jeg kan ikke kjøpe alt mulig, for det trenger ikke holde lenger enn en uke. Det betyr at melken jeg kjøper kanskje holder til jeg drar. Kult.

Om jeg gleder meg?
GJETT OM

Om jeg har hatt det så forferdelig?
TVERT OM. det har jo vært to BRA år.

Men fedrelandet kaller og ropet er høyt etter TO over på andre siden av svinesundbrua. oyeah! 6 dager og jeg er på det blide sørland. 8 dager og jeg ser TOM. 6 dager til at jeg kan ringe familien og venner uten å bruke alle lommepengene. Det har sine fordeler å bo i Norge når du er NORSK :)

See you soon!

Den første kjærlighet

Bibelskolen har på ingen måte gjort meg til ett perfekt menneske. Snare har jeg fått øynene opp for min ufolkommelighet som menneske. Men det får meg bare til å forstå enda mer av Guds kjærlighet og hans nåde.

Jeg har skjønt at man ikke kan streve og jobbe for å få lykke.
- man må være villig til å motta den.

Jeg har snart bodd i Sverige i to år. Jeg nærmer meg finishen på mitt andre år på bibelskolen. Det gir tid for refleksjon.





Jeg kom hit høsten 2009. Sånn følte jeg det da: http://sandra-ls.blogspot.com/2009/08/little-bird.html.

To år.. Mange spør meg hvorfor Bibelskole. Spesielt kanskje hva som skjedde medkarrierekvinnen Sandra. Men jeg er fortsatt ambisiøs. jeg tok bare to år for å legge ett grunnlag som jeg vil ha nytte for resten av livet, hver dag.


To år på Bibelskole. Sterkere i troen, mer kunnskap og to fantastiske år hvor Gud igjen og igjen har vist meg sin trofasthet. Og fortsatt kan han føles langt borte. Ja- min ufullkommelighet lukker fortsatt øynene på meg. Da gjelder det å påminne seg selv hva han virkelig har gjort for meg. Finne tilbake til den første kjærligheten. I hverdagen. Og nå. Hjertet mitt verker etter å se enda mer av Jesus. I hverdagen, i mitt liv. Jesus var egentlig ganske jordnær. Og praktisk.

Alle vet at ekte kjærlighet er mer enn bare en opplevelse, følelse og ett ord.
Gud er min far. Det er mer enn ord. Jeg har fått oppleve hans kjærlighet i praksis.

Jeg pleide å si at lykke var relativt.
Det er det ikke.
Lykke er det som får oss til å være tilfredse på innsiden til tross for at alt annet raser.

Jesus er lykke og han kan du aldri fortjene. Bare ta imot.

For til tross for min ufolkommelighet så elsker han meg. Til tross for at jeg svikter Han, andre, men kanskje først og fremst meg selv. Så elsker han fortsatt meg. Og det er mer enn ord. Det er fakta. Man må bare gi han tillatelse til å vise det; hans farskjærlighet og alt som følger med.

First kiss

SERIOUSLY!!

Dette har du faktisk alltid lurt på!

Dette ER genialt. Brukte det senest i dag. flere ganger. haha